Mer brettpapir?

Kan lokalavisene vinne morgendagens lesere med billige digitale løsninger basert på gårsdagens kunnskap? Spørsmålet er retorisk, og svaret er selvfølgelig nei.

Forrige uke kom nyheten om at flere besøker Facebook fra en mobil enhet enn fra en datamaskin. Erlend Schei i FINNs Innovasjonslab tror mobiltrafikken til FINN vil øke til 40 – 50 prosent i løpet av året. Alle vi som jobber med web har sett den samme utviklingen. Mobiltrafikken er økende på bekostning av datamaskintrafikk.

Bare en uke tidligere omtalte Journalisten den digitale løsningen Mediebedriftenes landsforening (MBL) nå vil tilby lokalavisene. Ifølge Journalisten er denne basert på pdf-kopier av avissidene som deretter bearbeides i Kina til et HTML5-format. Dette gjør at papirinnholdet kan benyttes i alle nettlesere og av alle operativsystemer. Fagsjef for digitale medier i MBL, Geir Engen, legger ikke skjul på at dette er papiravis tilpasset nettbrett. Slik jeg forstår både Engen og en lokalavisredaktør som er intervjuet, har målet vært en så billig løsning som mulig og muligheter til å kreve inn betaling for digitalt innhold. Ikke bare kommer lokalavisene på banen to år etter både norske og internasjonale konkurrenter. De kommer på banen med en løsning der det ser ut til at de skal gjøre alle de samme feilene som allerede er gjort da mediebransjen gikk fra papir til web og videre til mobil.

Det er nå to år siden jeg gjorde en analyse av første generasjons nettbrettløsninger fra et utvalg mediebedrifter. Løsningen var da å anse som distribusjonskanaler, og lite som innovative utfordrere i medielandsskapet. Nettbrettene har de samme forutsetningene som internett i sin tid hadde til å gi innholdet og produktet ny form gjennom hyppige oppdateringer, hypertekst, interaktivitet og multimedialitet. Min analyse vist imidlertid at produktene i langt større grad bygger på papir- enn nettformater. Dette var også noe av bakgrunnen for at den store oppslutningen uteble i starten.

Jeg har full forståelse for at man ikke skal bygge fra grunnen når lokalavisene skal over fra papir til digitale formater. Ikke alle kan gjøre som unike iPad-magasiner – designe innhold helt og holdent på nettbrettets premisser. Likevel synes jeg denne løsningen virker overraskende passiv til å introduseres på et tidspunkt der nettbrettløsningene blir mer og mer raffinerte og mobiltrafikken bare øker. Hvorfor skal vi som lesere ta til takke med mindre funksjonalitet i et nytt digitalt produkt enn vi er vant til fra andre digitale medier vi benytter? Er det med slike løsninger lokalavisene skal konkurrere om oppmerksomhetene til nye lesere?

Da jeg leste om MBL-løsningen i Journalisten satt jeg på forelesning på Handelshøyskolen BI. Jeg tar programmet Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Bo Hjort Christensen foreleste om teknologiledelse, og viste en figurer om systemkvalitet og bransjenormer (se snapshop). Hvis man ikke har fulgte med i timen eller forvaltet teknologien skikkelig, nytter det ikke introdusere en løsning som er dårligere enn det som er blitt bransjenormen, ifølge Hjort Christensen. Han snakket om forretningssystemer, men essensen kan overføres også til systemer i medierbransjen. Jeg tror det MBL nå gjør er å tilby medlemmene sine en løsning under bransjenormen.

Slik kan bladet bli bra på brett

De fleste må ta hensyn til historien, fremfor å skape den når det lager en nettbrettversjon for bladet. Men ikke alle.

- Når vi designer en ny side spør vi oss: Ville denne fungere bedre på papir eller på web? Hvis svaret er ja, så brukes den ikke i iPad-magasinet. Omtrent slik sa Ken Olling det da han holdt foredrag om Katachi, det norske livsstilsmagasinet som er spesialutviklet for iPad , på et seminar i regi av Netlife Research forrige uke. Han ga et inspirerende innblikk i hvordan iPad-magasiner kan være, om mulighetene i nettbrettet tas på alvor. Jeg snakket om hvorfor Tidsskrift for Den norske legeforening valgte å lage en iPad-app fremfor for eksempel å gå over til responsiv design på nettsiden. (Det har jeg tidligere skrevet om i Tidsskriftets blogg, og Eirik Hafver Rønjum skrev nylig om det i Netlife Research sin blogg.)

Tidsskriftet på iPad

Egentlig er jeg hjertens enig med Olling. Det å designe og utvikle innhold til spesielt for et bestemt medium virker ikke bare logisk, det appellerer til både gründeren og kunstneren i meg. Det er heller ikke vanskelig å støtte Olling etter funnene jeg gjorde da jeg studerte første generasjonens iPad-apper fra blader og aviser, i forbindelse med et masterprogram på BI våren 2011. Da var nettbrettutgavene mest å anses som distribusjonskanaler, og lite som innovative utfordrere i medielandskapet. Uttrykk fra papirmedier ble etterapet, og det kan være noe av forklaringen på at bruk og salg av brettutgaver ikke tok av. Appene tok ikke lesernes digitale vaner på alvor.

Dessverre fungerer Katachis innfallsvinkel dårlig for etablerte medier. Dette har jeg fått erfare gjennom arbeidet med å utvikle en iPad-app for Tidsskrift for Den norske legeforening. Det er de færreste forunt å kunne starte helt fra bunnen. Virkeligheten er oftest at eksisterende innhold skal gjenskapes best mulig, etablerte produksjonsprosesser skal videreutvikles og leserne har etablerte vaner og ønsker som går på tvers av det kule man kan få til. Den nærmest kunstneriske tilnærmingen det nye livsstilsmagasinet Katachi kan ha til magasindesign og innhold, kolliderer brutalt med virkeligheten i etablerte blader. De fleste må ta hensyn til historien, fremfor å skape den.

Er det dermed umulig for etablerte blader å skape innovative produkter tilrettelagt for brett? Vil all nyskaping i mediebransjen skje fra utfordrere uten fartstid, slik som Katatchi eller The Daily?

Selvfølgelig ikke. Magasiner spesialdesignet for nettbrett kan inspirere oss til å utnytte forutsetningene som ligger i brettet bedre, og til ikke ukritisk å hoppe på en løsning med responsiv design. Responsiv design er antakelig det beste valget for mange nettsteder, men ikke nødvendigvis for blader. Samtidig må ikke glemme at innholdet i de fleste magasiner er til for leserne, ikke for designere og utviklere på jakt etter tilfredsstillende opplevelser. Det går an å lykkes på brett uten å drive radikal innovasjon. Inkrementell innovasjon der det nye produktet bygger på allerede eksisterende produkter, kan og bør flere få til. Problemet for mange bladapper har vært at de kun bygge videre på papir, og glemmer den digitale lærdommen fra weben. Det går an å optimal brukeropplevelsen til nettbrett og møte leserne i brettkonteksten, uten å miste bakkekontakten.

The secret of getting ahead is getting started

Det skal enten Agatha Christie eller Mark Twain ha sagt. Uansett hvem – et smart råd til den som vil være en del av bladbransjen også fremover. Her er tre råd basert på min erfaring:

• Sjekk ut brukerbehov og i hvilke situasjoner leserne benytter nettbrettet. Lag det de vil ha – ikke det du synes er kult.
• Lån uttrykk fra tidligere medier, men ikke utelukkende fra papir. Ta lærdom fra weben – det første digitale mediet du lærte å beherske og som leserne er vant til.
• Ta utgangspunkt i innholdet du har, og se hvordan du kan formidle det enda bedre ved å utnytte mulighetene i brettet.

Fremtiden er nå for mediebransjen

Denne uka har jeg deltatt på News World Summit, en internasjonal redaktørkonferanse arrangert av Global Editors Network. Vi har hørt mye om brukervaner, datajournalistikk, åpne journalistikk (brukermedvirkning),visualisering og liveblogging. Hva er journalistikk, eller innhold i en tid der det meste av de raske nyhetene har flyttet seg til sosiale medier? Det kan god hende analyser gjennom grundig databasert journalistikk og visualisering i større og større grad vil være det som skiller de tradisjonelle, journalistisk baserte mediene fra de sosiale mediene.

Mange av eksemplene som ble vist på konferansen viser at norske medier snarer ligger foran en bak utviklingen i Europa (og kanskje verden) generelt. Du kan se og lese om de fleste foredragene fra konferansen på nett.

Sammenlignet med det forholdsvis dype dykket jeg tok ned i medieutviklingen gjennom flermedial ledelse-studiet ved BI i fjor, var det lite nytt å hente på konferanse om brukervaner og forretningsmodeller. Hvordan skal vi tjene penger? Skal man melke papirkua til det ytterste eller nedprioritere papir til fordel for en digital satsning?

Det konferansen aller mest har minnet meg på, er hvor fort den teknologiske utviklingen har gått. Dette kan illustreres gjennom den digitale dekningen BBC planlegger av de olympiske lekene i London. Det kommer til å skje gjennom blant annet 24 forskjellige live HD-strømmer –via både connected-TV, web, mobil og nettbrett. Brukerne ar mulighet til å kommentere og interagere med sendingene gjennom sosiale medier. Muligheten for å få innholdet tilpasset en selv – både innholds- og tidsmessig er nærmest ubegrenset! Under de olympiske lekene i Beijing for bare fire år siden, eksisterte verken nettbrett eller connected-TV. Dekningen via mobil var begrenset. Langt færre benyttet sosiale medier til selv å kommentere øvelsene.

BBC svært offensive satsning på bred utnyttelse av ny teknologi er antakelig det som vil bevarer denne sterke nyhetsmerkevaren videre.

Det er de færrest forunt å kunne utnytte teknologien med de samme budsjettene som BBC. Men ikke all utnyttelse og utforskning er ny teknologi er like kostbart. Det handler også om prioritering. Status quo er ikke en forretningsmodell for medier som ønsker en plass i fremtiden.

PS: Denne bloggposten er skrevet mens jeg venter på flyet hjem fra Paris, og er kun noen veldig kjappe tanker. Kanskje kommer jeg tilbake med flere samakebiter eller mer bearbeidede tanker.

Det kan lønne seg å være kjip på nett

Dagens Næringslivs nye nettbrettversjon, tilpasset iPad, er pen, men den føyer seg like pent inn i rekken av apper nesten blottet for funksjonalitet vi er vant til fra web.

Sjefredaktør Amund Djuve sier i et intervju i egen avis, at det nye digitale formatet gir muligheter som papirutgaven ikke har. Virkelig god utnyttelse av disse må jeg lete lenge etter.

I kronikken Bretteldoradoet som uteble, publisert i Aftenposten i sommer, hevder jeg at en foreløpig laber oppslutning om medienes brettversjoner, skyldes at løsningene er for dårlig, både kommersielt og redaksjonelt. Redaksjonelt fordi nettbrettets teknologiske muligheter i liten grad utnyttes – god funksjonalitet fra web glemmes. Kommersielt fordi betalingsløsningene irriterer abonnenter. Annonsene er ofte ”papir-look alikes” og gir liten ekstraverdi til annonsørene. DN-appen bidrar til å forsterke, snarere enn å moderere denne påstanden.

Denne brettversjonen er nok et bevis på at det foreløpig ikke finnes etablerte standarder for funksjonalitet og presentasjon. I DNs app tvinges jeg til å holde brettet i vertikalt for å kunne lese artiklene. Snur jeg det horisontalt hopper jeg ut av (kon)teksten til en fullskjermvisning av bildene. Etter å ha lekt litt med appen, skjønner jeg denne logikken. Flertallet av appene jeg analyserte i oppgaven på masterprogrammet i flermedial ledelse, har valgt å gi artikkelsidene en egen layout tilpasset både horisontal og vertikal lesing. Jeg lurer på  om det er økonomiske hensyn eller tro på at dette er den beste funksjonaliteten som får DN til å velge denne løsningen.

I nyhetsartiklene kan jeg scrolle nedover i artikkelen. Dette er en av de få opplevelsene i appen som kan minne litt om web. En annen nær web-opplevelse er den dynamiske oppdateringen av børskursene. Bra, men noe annet ville vel egentlig vært for dårlig?

I lørdagsmagasinet må jeg ta stilling til nok en lesemetode. Her tvinges jeg til å skifte fra side til side, og kan ikke scrolle slik som i dagsavisen. Å måtte bla som i en bok for å komme videre i teksten, er kjent nettbrettlogikk, men at jeg må bla vertikalt er en ny, og ikke utelukkende positiv vri for meg.

Jeg opplever det som letter å navigere i selve appen enn i hver enkelt utgave. Ved å klikke nede i skjermbildet kan en få frem innholdsfortegnelsen. Denne viser små bilder av sidene og titler som er kuttet for tidlig til at de kan forstås. Her setter den vertikale sideutformingen en tydelige begrensning for brukervennligheten.

Brettutgaven mangler funksjonalitet for deling i sosiale medier. Kanskje ikke så uventet, tatt i betraktning at DN vel er den kjipeste nettavisen i klassen med tanke på å tilgjengeliggjøre innholdet. Personlig blir jeg ganske utilpass over å være hensatt til den passive mottakerrollen igjen. Andre synes kanskje det gir ro?

Både forsiden og de aller fleste annonsene i brettversjonen henter uttrykket sitt fra papir. Med noen hederlige unntak, er det lite bruk av både hypertekst og multimedialitet i DN-appen. Dette stemmer overens med funnene i analysen jeg gjorde i forbindelse med oppgaven min.

DN har i likhet med Aftenposten valgt å tilby eksisterende abonnenter å betale ekstra for iPad-versjonen. For en tilleggsavgift på 99 kroner i måneden får du tilgang til innholdsmessig det samme produktet som du allerede har betalt for. Selv fremstiller de dette som raust. Kanskje er andelen digitale trendsettende eller reisende DN-abonnenter stor nok til at det kan bli penger av dette? Jeg tviler.

For meg som ikke allerede abonnerer er prismodellen mer akseptabel. 21 kroner for en enkelt brettutgave eller 249 kroner i måneden. Selv om DN kan spare kostnader knyttet til trykk og distribusjon når et tilstrekkelig antall velger brettversjonen fremfor papir, er prisen tilnærmet lik det papirutgaven koster i løssalg. Det er et smart trekk av DN tidlig å signalisere at prisen på produktet er knyttet til innholdet mer enn produksjonskostnadene.

En utbredt måte å ta brodden av kritikere på er å si at produktet skal utvikle seg videre. DN-redaktør Djuve er intet unntak, og selvsagt har han rett. Mediene og teknologien vil stadig utvikle seg videre. DN velger å være deltakere snarere enn tilskuere, og det skal de ha honnør for. Erfaring gir læring og forsprang på andre når flere enn de digitale trendsetterne vil lese avisen på nettbrett. Innholdet, og at den nye appen gjør det så enkelt for meg å kjøpe DN når jeg vil, er nok til at jeg kommer til å benytte den fremover. Den er tross alt et mye bedre alternativ en DN.no.

Det kan fort vise seg at det lønner seg å være kjip på nett.

Bretteldoradoet som uteble

I går hadde jeg en kronikk med samme tittel på trykk i Aftenposten. Kronikken baserer seg i all hovedsak på oppgaven Aviser, tidsskrifter og blader på iPad. Distribusjon eller innovasjon? som jeg skrev i vår på masterprogrammet i flermedial ledelse ved BI.

Etter å ha lest kronikken har noen bedt om å få lese hele oppgaven. Jeg har derfor lagt den ut her på bloggen.

Oppgavene kartlegger funksjonalitet og innhold i iPad-applikasjoner (apper) fra norske og internasjonale aviser, tidsskrifter/fagblader og magasiner. Gjennom kvantitativ innholdsanalyse har jeg avdekket at de undersøkte brettutgavene i liten grad utnytter formidlingsmulighetene som ligger iPad-en. Formater vi kjenner fra papir dominerer det mediale uttrykket. Hypertekst, leserinvolvering og multimedialitet anvendes i liten grad. Amerikanske brettutgaver utnytter i større grad enn de norske de kommersielle potensialet til apper gjennom annonser. Oppgaven drøftet også hvorvidt medienes brettutgaver kan anses som disruptiv innovasjon, og hva slags betydning de vil ha for eksisterende nett- og papirutgaver.

Oppgaven er blant annet blitt til som følge av innspill jeg fikk her på bloggen da jeg var i startfasen.

Mener du noe om medienes iPad-satsninger?

Da kan du kanskje hjelpe meg.

Jeg trenger bistand til utformingen av det som kanskje skal bli prosjektoppgaven min på et masterprogram i flermedial ledelse på BI.

Helt kort beskrevet går ideen ut på å beskrive mønstre og utviklingstendenser for iPad-produkter våren 2011. Jeg vil sammenligne ulike avishus/magasiners iPad-produkter med deres eksisterende produkter. Har de valgt å utnytte paddenes mediespesifikke egenskaper eller er iPad-versjonen mer en kopi av enten papir- eller nettversjonen? Satses det på eget innhold eller gjenbrukes det som finnes i nettutgaven/papirutgaven? Hva kjennetegner annonsene? Er det mulig å peke ut en “best practice”?

For å få til dette skal jeg gjøre en innholds- og funksjonsanalyse av forskjellige iPad-produkter. Til dette trenger jeg din hjelp:

• Fortell meg hvilken iPad-utgave du liker best akkurat nå, og hvorfor. Velg på øverste hylle av norske og internasjonale. Dette skal hjelpe meg til å velge de mest interessante produktene.
• Hvilke innholdselementer og funksjoner synes du kjennetegner en god iPad-versjon? (Svarte du bra på forrige spørsmål har du kanskje allerede besvart dette). Dette skal hjelpe meg til å lage et bra analyseskjema, for å kartlegge utgavene.
• Kjenner du til gode bloggposter eller artikler som jeg bør lese relatert til denne problemstillingen? (Av tidligere poster her på bloggen håper jeg det fremgår at jeg ikke trenger tips om The Web Is Dead. Long Live the Internet). Dette kan jeg kanskje benytte som en del av teorigrunnlaget i oppgaven.

Jeg må tilstå at jeg ennå ikke har fått testet ut om ideen holder vann hos en veileder med på BI. Selv varierer jeg mellom å digge den og å synes den suger. Si gjerne noe om dette også. Det er bedre å forkaste ideen nå enn i mars!

Uansett er det gøy å høre hva andre mener om dette temaet!

PDF-filens muligheter og forbannelse

Akkurat i det jeg har erklært både PDF-filen og den tradisjonelle tidsskriftutgaven død gjenoppstår både PDF-formatet og utgavetankegangen med løfte om raskt å kunne være i markedet med en iPad-versjon. Er det mulig å si nei?

Det var på konferansen Science Online der jeg nylig deltok at PDF-filen ble erklært død innen vitenskapelig publisering. PDF-filer på nett ble betegnet som ”publishing the lazy way”. Mange vitenskapelige tidsskrift var raskt på nett med PDF-versjon, men en del kom seg aldri videre. Disse latteliggjorde vi på konferansen der forskningsjournalister, tidsskriftredaktører, webutvikler og bloggere innen vitenskap og forskningsformidling møttes. Hovedtemaet var hvordan webben endrer vitenskapen og måten den formidles på. Ikke rart PDF-publisering ikke står høyt i kurs blant de som utnytter nettet på dets mest utsøkte måter.

Mange av de som har kommet langt i med å utnytte webbens muligheter i den vitenskapelig publiseringsverdenen velger å publisere kontinuerlig på nett, og på et tidspunkt velger de ut noen av disse artiklene til en papirutgave. Den tradisjonelle utgaven er død på nett, men lever til en viss grad videre på papir. Denne publiseringsmodellen har jeg skrever mer om i en leder i Tidsskriftet.

Wired på iPad

Samtidig hører vi at iPad skal frelse pressen fra døden som følge av sviktende inntekter. Det rapporteres om betalingsvilje for blader på iPad både fra enkeltentusiaster og fra mediehus som har forsøkt. Og det er i denne settingen PDF-filen kanskje slår nådeløst tilbake.

Anders Brenna skriver i Kampanje at vi utgivere står overfor tre valg i forhold til iPad:

1. Lansere digital PDF på Zinio
Zinio lager raskt og billig en iPad-versjon av PDF-filen dine, selger den i sin bladkiosk som er en app og tar omtrent like mye av inntektene som Apple gjør om du har en egen app. Dette er løsningen Fagpressen nå anbefaler sine medlemmer.

2. Utvikle egen iPad-app
Dette har for eksempel Wired har gjort til stående applaus og med store budsjetter. Aftenposten holder på å bygge opp en egen redaksjon rundt sin iPad-satsning. De vil lage en egen utgave kun for iPad, med unikt innhold som skal utnytte de beste kvalitetene fra både nettavisen og papiravisen.

3. Vente på Apple
Apple holder visstnok på å utvikle en løsning som skal hjelpe bladbransjen i gang på iPad, og la oss selge abonnement og ikke kun enkeltutgaver.

Det finnes også et fjerde og femte – ikke gjøre noe eller evt. optimalisere nettsiden for lesing på iPad.

Brenna er åpen for at PDF-versjon for iPad kan være en start – en slags betaversjon. Kanskje ikke så rart siden bladet han kommenterer for selv har valgt denne løsningen?

Da jeg diskuterte muligheten på Twitter helte flesteparten mot det å utvikle en egen app. Noen gikk så langt som å si at de ikke vil kjøpe ”papir for skjerm”. Kanskje ikke så rart når det fleste som deltok er eksperter på brukeropplevelse, og potensielle oppdragstakere for utvikling av vår app? Jeg lurer egentlig også på om det virkelig finnes noe slik som eksperter på utvikling av iPad-apps (i Norge), og ønsker meg en bloggpost eller lignende med noen prinsipper for god iPad-design.

For dem som har tonet ned utgaven, eller for nettaviser som for eksempel forskning.no der det ikke finnes en utgave byr iPad på ytterligere utfordringer. Kontinuerlig publisering for iPad via Apple virker vanskelig. Kanskje vil det vise seg at de som har erklært utgaven for død – eller i alle fall har nedtonet den har vært for raskt ute denne gangen, og at de som hoppet bukk over webben med kun å publisere ut PDF-filer, kan ta oss igjen i en epoke der webben er død, men internett lever?

Mye tyder på at både utgavebegrepet og PDF-filen kan få sin renessanse. Tidsskriftet vil avgjøre hva de skal gjøre i løpet av våren 2011.