Det er ikke nytt at pasienter har bred tilgang på informasjon om egen sykdom og helse via nettet. Sosiale medier har også gitt oss en mulighet til globalt å utveksle erfaringer med andre i samme situasjon. Dette skjer både i egne nettsamfunn som PatientsLikeMe og i svært mange private blogger. De sosiale mediene distribuerer i større grad enn internett generelt, makten fra lege til pasient, og setter oss i stand til selv å ta mer ansvar for å finne gode måter å leve med sykdom eller behandle den på. Legens rolle som portvakt og forvalter av kunnskap om sykdom og behandling marginaliseres.

Da jeg skrev om lansering av helsenorge.no i Tidsskriftets blogg i sommer, kritiserte jeg portalen for ikke å ta inn over seg denne virkeligheten. “Ved første øyekast virker portalen overlesset med budskap om hvordan vi bør leve for å få god helse, og mindre som et sted der vi kan orientere oss om rettigheter og være involvert”, skrev jeg. Kritikken kom i lys av at pressemeldingen om lanseringen fremhevet involvering som et mål for portalen.

Problemstillingen knyttet til lege-pasientforholdet i en digital tidsalder har også tidligere vært diskutert i Tidsskriftets blogg. I posten Hvorfor helsevesenet bør bry seg om sosiale medier trekker lege og blogger Maria Gjerpe frem mulighetene sosiale medier gir for brukermedvirkning. Hun oppfordrer både helsepersonell og helsemyndigheter til å gå i dialog med brukerne i sosiale medier for å forstå mer av sykdommer og den sykes situasjon.

Fordelene ved denne utviklingen er mange, og også dokumentert i studier. Hjelp til å forstå symptomer, veiledning i hva som er den beste behandlingen gitt dine symptomer og hjelp til å velge om man skal starte på en behandling eller ikke pasienter i mellom, er noe av fordelene rapportert i en studie publisert i Journal of Medical Internet Research. Den samme studien viser at for eksempel hivpasienter har endret risikofylt adferd etter samtaler i forumet.

Jeg tror nettløsninger der pasienter og brukere involveres og møter hverandre i noen tilfeller kan fungere bedre enn holdningskampanjer og avsenderstyrt ”ovenfra og ned-informasjon” som jeg fortsatt synes tar mye plass på helsenorge.no. Dialog med andre pasienter setter den syke i stand til å ta bedre avgjørelser knyttet til eget liv, og tilfører omsorg der kanskje både familie og helsepersonell ikke strekker til. Mange pasienter som benytter sosiale medier aktivt benytter egne blogger til å løfte frem seriøs helseinformasjon. Det samme ser vi eksempel på at helsepersonell gjør for eksempel på Twitter. Ut over å være avsendere av helseinformasjon, går flere i dialog med pasienter.

Alle fordeler til tross, denne utviklingen har også noen skyggesider. Disse har jeg tidligere skrevet om i en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Allmennlege Elisabeth Swensen peker i Tidsskriftets blogg på konsekvensen utviklingen i verste fall kan ha for legene når pasienten har lest seg opp, diskutert og selv funnet løsningen på nett. «Å ta pasienten på alvor» betyr ikke at pasienten selv skal sette diagnose og forordne behandling. Det betyr i praksis å plassere legen i rollen som nyttig idiot og/eller gissel, skriver hun og argumenterer for at legen må ha rett til å praktisere faget sitt og være uenig med pasientene dersom dette er deres faglige overbevisning. Allmennlege Ottar Grimstad peker i samme post på at mens pasienten er ekspert på hva de opplever, føler og tenker er legen ekspert på medisinsk kunnskap. Forholdet må være likeverdig – pasienten skal ikke over legen, slik legen var over pasienten tidligere.

Måten sosiale medier distribuerer makt på er fascinerende, men den åpner også for at aktører med kommersielle interesser kan påvirke oss mer effektivt og subtilt enn tidligere ved selv å være aktører i nettsamfunn for pasienter.  PatientsLikeMe oppfordrer legemiddelindustrien til å benytte nettsamfunnet blant annet til å skaffe seg kunnskap om markedet og til rekruttering til kliniske studier. Grunnleggerne mener tempoet i den medisinske forskningen er for lavt, blant annet som følge av for strenge forskningsetiske krav rundt anonymisering. De oppfordrer til åpenhet om symptomer, behandling og reaksjon på behandling slik at informasjonen kan komme raskere frem til aktører i legemiddelindustrien og beslutningstakere i helsevesenet. Målet er å få ny og effektiv behandling på markedet i ekspressfart. Det finnes også eksempler på at pasienter med sjeldne diagnoser har benyttet PatientsLikeMe til å forske på alternativ behandling på eget initiativ. De synes tempo i vanlige studier blir for tregt.

Det er mange svært gode grunner til at tradisjonelle kliniske studier (legemiddelutprøvinger) tar tid. Blant disse er hensynet til personvern, pasienters medbestemmelse, åpenhet og etterprøvbarhet og streng fagfellevurdering før resultatene publiseres. Publisering i et fagfellevurdert tidsskrift er et av flere kjennetegn på helseinformasjon med god kvalitet.

Nå ser vi altså at både legens og tidsskriftenes tradisjonelle portvaktroller svekkes, samtidig som sosiale medier fjerner barrierene for direkte kontakt mellom legemiddelindustrien og pasientene. Dette er en utvikling det er all grunn til å følge med kritisk blikk fremover.

Jeg håper helsenorge.no vil fremstå mindre patriarkalsk og mer dialogvennlig enn nå, i årene fremover. Det vil også være svært viktig for dere å være åpne om kildene der har for informasjonen dere formidler – er det fagfellevurderte artikler eller politiske rapportere?

Sjefredaktør Amund Djuve sier i et intervju i egen avis, at det nye digitale formatet gir muligheter som papirutgaven ikke har. Virkelig god utnyttelse av disse må jeg lete lenge etter.

I kronikken Bretteldoradoet som uteble, publisert i Aftenposten i sommer, hevder jeg at en foreløpig laber oppslutning om medienes brettversjoner, skyldes at løsningene er for dårlig, både kommersielt og redaksjonelt. Redaksjonelt fordi nettbrettets teknologiske muligheter i liten grad utnyttes – god funksjonalitet fra web glemmes. Kommersielt fordi betalingsløsningene irriterer abonnenter. Annonsene er ofte ”papir-look alikes” og gir liten ekstraverdi til annonsørene. DN-appen bidrar til å forsterke, snarere enn å moderere denne påstanden.

Denne brettversjonen er nok et bevis på at det foreløpig ikke finnes etablerte standarder for funksjonalitet og presentasjon. I DNs app tvinges jeg til å holde brettet i vertikalt for å kunne lese artiklene. Snur jeg det horisontalt hopper jeg ut av (kon)teksten til en fullskjermvisning av bildene. Etter å ha lekt litt med appen, skjønner jeg denne logikken. Flertallet av appene jeg analyserte i oppgaven på masterprogrammet i flermedial ledelse, har valgt å gi artikkelsidene en egen layout tilpasset både horisontal og vertikal lesing. Jeg lurer på  om det er økonomiske hensyn eller tro på at dette er den beste funksjonaliteten som får DN til å velge denne løsningen.

I nyhetsartiklene kan jeg scrolle nedover i artikkelen. Dette er en av de få opplevelsene i appen som kan minne litt om web. En annen nær web-opplevelse er den dynamiske oppdateringen av børskursene. Bra, men noe annet ville vel egentlig vært for dårlig?

I lørdagsmagasinet må jeg ta stilling til nok en lesemetode. Her tvinges jeg til å skifte fra side til side, og kan ikke scrolle slik som i dagsavisen. Å måtte bla som i en bok for å komme videre i teksten, er kjent nettbrettlogikk, men at jeg må bla vertikalt er en ny, og ikke utelukkende positiv vri for meg.

Jeg opplever det som letter å navigere i selve appen enn i hver enkelt utgave. Ved å klikke nede i skjermbildet kan en få frem innholdsfortegnelsen. Denne viser små bilder av sidene og titler som er kuttet for tidlig til at de kan forstås. Her setter den vertikale sideutformingen en tydelige begrensning for brukervennligheten.

Brettutgaven mangler funksjonalitet for deling i sosiale medier. Kanskje ikke så uventet, tatt i betraktning at DN vel er den kjipeste nettavisen i klassen med tanke på å tilgjengeliggjøre innholdet. Personlig blir jeg ganske utilpass over å være hensatt til den passive mottakerrollen igjen. Andre synes kanskje det gir ro?

Både forsiden og de aller fleste annonsene i brettversjonen henter uttrykket sitt fra papir. Med noen hederlige unntak, er det lite bruk av både hypertekst og multimedialitet i DN-appen. Dette stemmer overens med funnene i analysen jeg gjorde i forbindelse med oppgaven min.

DN har i likhet med Aftenposten valgt å tilby eksisterende abonnenter å betale ekstra for iPad-versjonen. For en tilleggsavgift på 99 kroner i måneden får du tilgang til innholdsmessig det samme produktet som du allerede har betalt for. Selv fremstiller de dette som raust. Kanskje er andelen digitale trendsettende eller reisende DN-abonnenter stor nok til at det kan bli penger av dette? Jeg tviler.

For meg som ikke allerede abonnerer er prismodellen mer akseptabel. 21 kroner for en enkelt brettutgave eller 249 kroner i måneden. Selv om DN kan spare kostnader knyttet til trykk og distribusjon når et tilstrekkelig antall velger brettversjonen fremfor papir, er prisen tilnærmet lik det papirutgaven koster i løssalg. Det er et smart trekk av DN tidlig å signalisere at prisen på produktet er knyttet til innholdet mer enn produksjonskostnadene.

En utbredt måte å ta brodden av kritikere på er å si at produktet skal utvikle seg videre. DN-redaktør Djuve er intet unntak, og selvsagt har han rett. Mediene og teknologien vil stadig utvikle seg videre. DN velger å være deltakere snarere enn tilskuere, og det skal de ha honnør for. Erfaring gir læring og forsprang på andre når flere enn de digitale trendsetterne vil lese avisen på nettbrett. Innholdet, og at den nye appen gjør det så enkelt for meg å kjøpe DN når jeg vil, er nok til at jeg kommer til å benytte den fremover. Den er tross alt et mye bedre alternativ en DN.no.

Det kan fort vise seg at det lønner seg å være kjip på nett.

I går hadde jeg en kronikk med samme tittel på trykk i Aftenposten. Kronikken baserer seg i all hovedsak på oppgaven Aviser, tidsskrifter og blader på iPad. Distribusjon eller innovasjon? som jeg skrev i vår på masterprogrammet i flermedial ledelse ved BI.

Etter å ha lest kronikken har noen bedt om å få lese hele oppgaven. Jeg har derfor lagt den ut her på bloggen.

Oppgavene kartlegger funksjonalitet og innhold i iPad-applikasjoner (apper) fra norske og internasjonale aviser, tidsskrifter/fagblader og magasiner. Gjennom kvantitativ innholdsanalyse har jeg avdekket at de undersøkte brettutgavene i liten grad utnytter formidlingsmulighetene som ligger iPad-en. Formater vi kjenner fra papir dominerer det mediale uttrykket. Hypertekst, leserinvolvering og multimedialitet anvendes i liten grad. Amerikanske brettutgaver utnytter i større grad enn de norske de kommersielle potensialet til apper gjennom annonser. Oppgaven drøftet også hvorvidt medienes brettutgaver kan anses som disruptiv innovasjon, og hva slags betydning de vil ha for eksisterende nett- og papirutgaver.

Oppgaven er blant annet blitt til som følge av innspill jeg fikk her på bloggen da jeg var i startfasen.

Jeg har selvfølgelig lest et dusin poster om at Google + har:

• bedre brukergrensesnitt og interaksjonsdesign (for Facebook er jo så vanskelig)
• bedre kontroll med personvernet (ja, det er visst bedre å utlever seg til Larry Page enn Mark Zuckerberg)

Selv om jeg harselerer, så er det vel ingen grunn til ikke å være enig i dette.

Likevel skjønner jeg ennå ikke helt hva jeg skal med  Google+. Jeg følger og følges av rundt 200 personer der. De aller fleste gamle kjenninger fra Twitter. Foreløpig har jeg få i gruppen venner. For de alle fleste vennene mine aner ikke hva Google + er. De har mer enn nok med Facebook.

Det som deles i mine kretser er ofte det samme som deles på Twitter. Jeg gjør det også selv; deler det samme som jeg gjør på Twitter, men som regel ikke det samme som på Facebook. Det er ikke naturlig siden jeg er mer personlig på fjesboka. Jeg savner også tempoet og spontaniteten i replikkvekslingene fra Twitter.

Det er mulig jeg har lagt for lite innsats i å like Google +. Stort sett sjekker jeg bare innom av plikt, siden jeg tross alt har en profil der. Ofte er det sånn at det først blir gøy når en virkelig er med på leken. Jeg er kanskje ikke det? I så fall er få andre det heller. Manges tilstedeværelse der virker like halvhjertet som min. Vi er der kun fordi vi er redd for å gå glipp av noe. Og for å vise de som er der, at vi er der. Hvor kult der egentlig det? Mulig jeg hører mer hjemme blant massene enn de digitale trendsetterne enn jeg liker å tro.

Denne posten er ikke et faglig innlegg om hvilken vei vinden vil blåse for nettsamfunn fremover, kun et snapshot av mine følelser for Google+ anno juli 2011. Om noen måneder tenker jeg kanskje annerledes. Det er opp til dere.

Det viser seg et det er Petter Stordalens opptreden i Sommeråpent som har inspirert mamma til å finne ut mer om Twitter. Men jeg forstår raskt at læringskurven vil være bratt.

- Hvorfor skal du på Twitter, mamma?
- Jo, for da kan jeg betale regningen min på telefonen.

Dagen etter spør datteren min på fem meg og hun kan få se på bilder fra da jeg var liten og gikk på skole. Hun har sett skolebilder av pappa som hans gamle venner har lagt ut på Facebook. Da må du spørre mormor, for jeg har dem ikke selv, forklarer jeg. Svaret hennes kommer raskt og spørrende:

- Men mormor har jo ikke PC.

Jeg kan ikke annet enn å bli imponert over mammas omgang med begrepene knyttet til den digitale verden. Hun snapper dem opp fra TV og radio. Det finnes vel knapt et program som ikke referer til egen web- eller Facebook-side minst et par ganger i løpet av sendingen? Samtidig avslører jeg raskt at hun ikke aner hva som ligger bak begrepene som hun med letthet benytter. Min egen datters forståelse av at bilder er noe som kun eksisterer digitalt, overrasker meg. Selvfølgelig er hun ikke er unik i sin generasjon, men jeg trodde virkelig jeg hadde vist henne at det også finnes en analog virkelighet.

Under feiringen av Beñesmén var det vanlig at de ugifte jentene på La Gomera gikk for å se etter sitt eget speilbilde i vannet på bestemte steder som hadde ord på seg for å være magiske. Klart vann betydde at de kom til å finne seg en ektemann. Grumset vann var tegn på at de måtte vente.

Den vakre prinsesse Gara av Agulo ble litt for opptatt av sitt eget speilbilde, glemte seg en stund og ble et øyeblikk blendet av refleksjonen fra sola. Hun ville vite hva dette betydde og fikk høre at det innebar at hun enten vil utløse ild eller bli slukt av den.

Det var også vanlig at folk fra naboøya Tenerife deltok under feiringen av Beñesmén. Dette året var pris Jonay av Adeje tilstede. Da Gara og Jonay så hverandre var det kjærlighet ved første blikk. Foreldrene bifalt forholdet, men i det forlovelsen ble kunngjort brøt vulkanen Teide ut. Røyk, ild og lava kunne sees helt til La Gomera. Gara og Jonay ble pålagt å bryt forlovelsen og Jonay måtte reise tilbake til Tenerife med knust hjerte.

Men det forelskede paret nektet å godta gudenes tegn. En natt da havet var stille og fullmåne lyste svømte Jonay fra Tenerife over til La Gomera. Paret kunne gjenforenes, men måtte flykte fra Garas forbannede foreldre. De la i vei opp i fjellet og hadde nådd La Gomeras høyeste punkt da de ble innhentet. Med armene rundt Gara kastet Jonay seg mot en skarpt kvist. Med denne fatale omfavnelsen ender legenden om Gara og Jonay, og begynner historiene om Garajonay, La Gomeras høyeste fjell og nasjonalparken om omgir fjellet.

Legenden er fritt gjengitt etter diverse spanske kilder som alle forteller den på litt forskjellige måter. Jeg fikk høre den i dag da jeg besøkte nasjonalparken Garajonay. Denne inneholder blant annet en subtropisk regnskog, som skal ha dekket hele Europa i gamle tider. I 1986 ble den satt på UNESCOs verdensarvliste. Det norske språket blir fattig sammenlignet med det spanske når det gjelder å beskrive hvor vakker Gara var eller hvor heftig både kjærligheten og utbruddet på Teide var. Min gjengivelse bærer nok preg av nordisk minimalisme, men jeg synes historien er så dramatisk og fascinerende at jeg ville dele den. Under rundturen på La Gomera i dag var jeg også innom Agulo, og jeg har bodd i Adeje i snart to måneder nå.

- Anonymity to me is on of the most destructive forces, sier David Karp, mannen bak Tumblr i et intervju med Newsweek (publisert i deres spesialutgave for iPad). Selv om Tumblr foreløpig ikke har slått helt gjennom i Norge er det et den 39. mest sette siden på nett og den har 10,5 millioner registrerte brukere, ifølge Newsweek. Karp peker på at anonymitet på nett er i tilbakegang, og omtaler denne trenden som en av de mest dramatiske endringene nettet nå går gjennom.

- Tjenester som Tumblr bidrar til åpenhet fordi de stimulerer til å bygger opp en profil som du er stolt av over tid, sier Karp.

Facebook er vel det beste eksemplet. Selv om det finnes både fiktive personer og personer som gjemmer seg bak pseudonym der, er majoriteten tilstede med fullt navn. About.me er et annet eksempel på en tjeneste som stimulerer til å delta med fullt navn på nett.

Muligens er debatten som nå raser  å anse som krampetrekninger for tradisjonell nettavisdebatt. Ledende mediehus satser nå mer på å stimulerer til debatt i sosiale medier der kravet om åpenhet allerede er akseptert enn de gjør på egne forum der anonyme personer lirer av seg  ting de ikke tør si høyt andre steder.

For ordens skyld så er det liten tvil om hvem jeg heier på. Jeg har tidligere blogget om åpenhet her på min egen blogg og om fiktiv anonymitet på Tidsskriftets blogg, der vi er trendy og går for åpenhet.

Jeg sitter med et inntrykk fra foreldre jeg treffer i våre barns nærmiljø av at mange jobber deltid. Far eller oftest mor har redusert stilling, og begrunner det med at det er nødvendig for å få hverdagen til å gå opp. Stadig vekk leser jeg reportasjer i aviser om familier som har hoppet av den såkalte karrierekarusellen. Det er liksom blitt girlpower å velge å være hjemme. Etter å ha levd et rimelig hektisk liv de siste årene med der både mannen min og jeg er i full jobb og vel så det, har jeg på et vis trøstet meg med at vi er i samme båt som de fleste andre. Men er vi egentlig det?

Ut fra responsen på Twitter kan jeg, til tross for undersøkelsens åpenbare metodiske svakheter konkludere med at vi nok fortsatt har mange likesinnede – i alle fall i Twittervil. Mange har rukket opp hånda, og kan rapportere om at begge er i full jobb og at på til i jobber som krever mer enn 100 %. Fleksible fra arbeidsgivers side fremheves som avgjørende for å få hverdagen til å gå opp. Det kan jeg skrive under på. Fra legehold påpekes det at mer enn 100 % innsats er påkrevd for å henge med faglig. Noe de kanskje ikke er så alene om.

Her er noen av responsene:

Det hører med til historien at jeg bor på landet. Når to skal pendle til Oslo gir det mer stress om kun en skal reise hver dag.  Dette kan være en grunn til å flere velger å jobbe deltid. En annen grunn kan være at folk her er mer tradisjonelle enn i byen. Eller det kan hende mitt inntrykk herfra er feil.

@beaterast sjekket fort opp fakta: I dag jobber 41 % av de sysselsatte kvinnene og 14 %av mennene deltid, ifølge SSB.

Går verden fremover, bakover eller i ring?

Jeg trenger bistand til utformingen av det som kanskje skal bli prosjektoppgaven min på et masterprogram i flermedial ledelse på BI.

Helt kort beskrevet går ideen ut på å beskrive mønstre og utviklingstendenser for iPad-produkter våren 2011. Jeg vil sammenligne ulike avishus/magasiners iPad-produkter med deres eksisterende produkter. Har de valgt å utnytte paddenes mediespesifikke egenskaper eller er iPad-versjonen mer en kopi av enten papir- eller nettversjonen? Satses det på eget innhold eller gjenbrukes det som finnes i nettutgaven/papirutgaven? Hva kjennetegner annonsene? Er det mulig å peke ut en “best practice”?

For å få til dette skal jeg gjøre en innholds- og funksjonsanalyse av forskjellige iPad-produkter. Til dette trenger jeg din hjelp:

• Fortell meg hvilken iPad-utgave du liker best akkurat nå, og hvorfor. Velg på øverste hylle av norske og internasjonale. Dette skal hjelpe meg til å velge de mest interessante produktene.
• Hvilke innholdselementer og funksjoner synes du kjennetegner en god iPad-versjon? (Svarte du bra på forrige spørsmål har du kanskje allerede besvart dette). Dette skal hjelpe meg til å lage et bra analyseskjema, for å kartlegge utgavene.
• Kjenner du til gode bloggposter eller artikler som jeg bør lese relatert til denne problemstillingen? (Av tidligere poster her på bloggen håper jeg det fremgår at jeg ikke trenger tips om The Web Is Dead. Long Live the Internet). Dette kan jeg kanskje benytte som en del av teorigrunnlaget i oppgaven.

Jeg må tilstå at jeg ennå ikke har fått testet ut om ideen holder vann hos en veileder med på BI. Selv varierer jeg mellom å digge den og å synes den suger. Si gjerne noe om dette også. Det er bedre å forkaste ideen nå enn i mars!

Uansett er det gøy å høre hva andre mener om dette temaet!

Det var på konferansen Science Online der jeg nylig deltok at PDF-filen ble erklært død innen vitenskapelig publisering. PDF-filer på nett ble betegnet som ”publishing the lazy way”. Mange vitenskapelige tidsskrift var raskt på nett med PDF-versjon, men en del kom seg aldri videre. Disse latteliggjorde vi på konferansen der forskningsjournalister, tidsskriftredaktører, webutvikler og bloggere innen vitenskap og forskningsformidling møttes. Hovedtemaet var hvordan webben endrer vitenskapen og måten den formidles på. Ikke rart PDF-publisering ikke står høyt i kurs blant de som utnytter nettet på dets mest utsøkte måter.

Mange av de som har kommet langt i med å utnytte webbens muligheter i den vitenskapelig publiseringsverdenen velger å publisere kontinuerlig på nett, og på et tidspunkt velger de ut noen av disse artiklene til en papirutgave. Den tradisjonelle utgaven er død på nett, men lever til en viss grad videre på papir. Denne publiseringsmodellen har jeg skrever mer om i en leder i Tidsskriftet.

Wired på iPad

Samtidig hører vi at iPad skal frelse pressen fra døden som følge av sviktende inntekter. Det rapporteres om betalingsvilje for blader på iPad både fra enkeltentusiaster og fra mediehus som har forsøkt. Og det er i denne settingen PDF-filen kanskje slår nådeløst tilbake.

Anders Brenna skriver i Kampanje at vi utgivere står overfor tre valg i forhold til iPad:

1. Lansere digital PDF på Zinio
Zinio lager raskt og billig en iPad-versjon av PDF-filen dine, selger den i sin bladkiosk som er en app og tar omtrent like mye av inntektene som Apple gjør om du har en egen app. Dette er løsningen Fagpressen nå anbefaler sine medlemmer.

2. Utvikle egen iPad-app
Dette har for eksempel Wired har gjort til stående applaus og med store budsjetter. Aftenposten holder på å bygge opp en egen redaksjon rundt sin iPad-satsning. De vil lage en egen utgave kun for iPad, med unikt innhold som skal utnytte de beste kvalitetene fra både nettavisen og papiravisen.

3. Vente på Apple
Apple holder visstnok på å utvikle en løsning som skal hjelpe bladbransjen i gang på iPad, og la oss selge abonnement og ikke kun enkeltutgaver.

Det finnes også et fjerde og femte – ikke gjøre noe eller evt. optimalisere nettsiden for lesing på iPad.

Brenna er åpen for at PDF-versjon for iPad kan være en start – en slags betaversjon. Kanskje ikke så rart siden bladet han kommenterer for selv har valgt denne løsningen?

Da jeg diskuterte muligheten på Twitter helte flesteparten mot det å utvikle en egen app. Noen gikk så langt som å si at de ikke vil kjøpe ”papir for skjerm”. Kanskje ikke så rart når det fleste som deltok er eksperter på brukeropplevelse, og potensielle oppdragstakere for utvikling av vår app? Jeg lurer egentlig også på om det virkelig finnes noe slik som eksperter på utvikling av iPad-apps (i Norge), og ønsker meg en bloggpost eller lignende med noen prinsipper for god iPad-design.

For dem som har tonet ned utgaven, eller for nettaviser som for eksempel forskning.no der det ikke finnes en utgave byr iPad på ytterligere utfordringer. Kontinuerlig publisering for iPad via Apple virker vanskelig. Kanskje vil det vise seg at de som har erklært utgaven for død – eller i alle fall har nedtonet den har vært for raskt ute denne gangen, og at de som hoppet bukk over webben med kun å publisere ut PDF-filer, kan ta oss igjen i en epoke der webben er død, men internett lever?

Mye tyder på at både utgavebegrepet og PDF-filen kan få sin renessanse. Tidsskriftet vil avgjøre hva de skal gjøre i løpet av våren 2011.