Mer brettpapir?

Kan lokalavisene vinne morgendagens lesere med billige digitale løsninger basert på gårsdagens kunnskap? Spørsmålet er retorisk, og svaret er selvfølgelig nei.

Forrige uke kom nyheten om at flere besøker Facebook fra en mobil enhet enn fra en datamaskin. Erlend Schei i FINNs Innovasjonslab tror mobiltrafikken til FINN vil øke til 40 – 50 prosent i løpet av året. Alle vi som jobber med web har sett den samme utviklingen. Mobiltrafikken er økende på bekostning av datamaskintrafikk.

Bare en uke tidligere omtalte Journalisten den digitale løsningen Mediebedriftenes landsforening (MBL) nå vil tilby lokalavisene. Ifølge Journalisten er denne basert på pdf-kopier av avissidene som deretter bearbeides i Kina til et HTML5-format. Dette gjør at papirinnholdet kan benyttes i alle nettlesere og av alle operativsystemer. Fagsjef for digitale medier i MBL, Geir Engen, legger ikke skjul på at dette er papiravis tilpasset nettbrett. Slik jeg forstår både Engen og en lokalavisredaktør som er intervjuet, har målet vært en så billig løsning som mulig og muligheter til å kreve inn betaling for digitalt innhold. Ikke bare kommer lokalavisene på banen to år etter både norske og internasjonale konkurrenter. De kommer på banen med en løsning der det ser ut til at de skal gjøre alle de samme feilene som allerede er gjort da mediebransjen gikk fra papir til web og videre til mobil.

Det er nå to år siden jeg gjorde en analyse av første generasjons nettbrettløsninger fra et utvalg mediebedrifter. Løsningen var da å anse som distribusjonskanaler, og lite som innovative utfordrere i medielandsskapet. Nettbrettene har de samme forutsetningene som internett i sin tid hadde til å gi innholdet og produktet ny form gjennom hyppige oppdateringer, hypertekst, interaktivitet og multimedialitet. Min analyse vist imidlertid at produktene i langt større grad bygger på papir- enn nettformater. Dette var også noe av bakgrunnen for at den store oppslutningen uteble i starten.

Jeg har full forståelse for at man ikke skal bygge fra grunnen når lokalavisene skal over fra papir til digitale formater. Ikke alle kan gjøre som unike iPad-magasiner – designe innhold helt og holdent på nettbrettets premisser. Likevel synes jeg denne løsningen virker overraskende passiv til å introduseres på et tidspunkt der nettbrettløsningene blir mer og mer raffinerte og mobiltrafikken bare øker. Hvorfor skal vi som lesere ta til takke med mindre funksjonalitet i et nytt digitalt produkt enn vi er vant til fra andre digitale medier vi benytter? Er det med slike løsninger lokalavisene skal konkurrere om oppmerksomhetene til nye lesere?

Da jeg leste om MBL-løsningen i Journalisten satt jeg på forelesning på Handelshøyskolen BI. Jeg tar programmet Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Bo Hjort Christensen foreleste om teknologiledelse, og viste en figurer om systemkvalitet og bransjenormer (se snapshop). Hvis man ikke har fulgte med i timen eller forvaltet teknologien skikkelig, nytter det ikke introdusere en løsning som er dårligere enn det som er blitt bransjenormen, ifølge Hjort Christensen. Han snakket om forretningssystemer, men essensen kan overføres også til systemer i medierbransjen. Jeg tror det MBL nå gjør er å tilby medlemmene sine en løsning under bransjenormen.

Slik kan bladet bli bra på brett

De fleste må ta hensyn til historien, fremfor å skape den når det lager en nettbrettversjon for bladet. Men ikke alle.

- Når vi designer en ny side spør vi oss: Ville denne fungere bedre på papir eller på web? Hvis svaret er ja, så brukes den ikke i iPad-magasinet. Omtrent slik sa Ken Olling det da han holdt foredrag om Katachi, det norske livsstilsmagasinet som er spesialutviklet for iPad , på et seminar i regi av Netlife Research forrige uke. Han ga et inspirerende innblikk i hvordan iPad-magasiner kan være, om mulighetene i nettbrettet tas på alvor. Jeg snakket om hvorfor Tidsskrift for Den norske legeforening valgte å lage en iPad-app fremfor for eksempel å gå over til responsiv design på nettsiden. (Det har jeg tidligere skrevet om i Tidsskriftets blogg, og Eirik Hafver Rønjum skrev nylig om det i Netlife Research sin blogg.)

Tidsskriftet på iPad

Egentlig er jeg hjertens enig med Olling. Det å designe og utvikle innhold til spesielt for et bestemt medium virker ikke bare logisk, det appellerer til både gründeren og kunstneren i meg. Det er heller ikke vanskelig å støtte Olling etter funnene jeg gjorde da jeg studerte første generasjonens iPad-apper fra blader og aviser, i forbindelse med et masterprogram på BI våren 2011. Da var nettbrettutgavene mest å anses som distribusjonskanaler, og lite som innovative utfordrere i medielandskapet. Uttrykk fra papirmedier ble etterapet, og det kan være noe av forklaringen på at bruk og salg av brettutgaver ikke tok av. Appene tok ikke lesernes digitale vaner på alvor.

Dessverre fungerer Katachis innfallsvinkel dårlig for etablerte medier. Dette har jeg fått erfare gjennom arbeidet med å utvikle en iPad-app for Tidsskrift for Den norske legeforening. Det er de færreste forunt å kunne starte helt fra bunnen. Virkeligheten er oftest at eksisterende innhold skal gjenskapes best mulig, etablerte produksjonsprosesser skal videreutvikles og leserne har etablerte vaner og ønsker som går på tvers av det kule man kan få til. Den nærmest kunstneriske tilnærmingen det nye livsstilsmagasinet Katachi kan ha til magasindesign og innhold, kolliderer brutalt med virkeligheten i etablerte blader. De fleste må ta hensyn til historien, fremfor å skape den.

Er det dermed umulig for etablerte blader å skape innovative produkter tilrettelagt for brett? Vil all nyskaping i mediebransjen skje fra utfordrere uten fartstid, slik som Katatchi eller The Daily?

Selvfølgelig ikke. Magasiner spesialdesignet for nettbrett kan inspirere oss til å utnytte forutsetningene som ligger i brettet bedre, og til ikke ukritisk å hoppe på en løsning med responsiv design. Responsiv design er antakelig det beste valget for mange nettsteder, men ikke nødvendigvis for blader. Samtidig må ikke glemme at innholdet i de fleste magasiner er til for leserne, ikke for designere og utviklere på jakt etter tilfredsstillende opplevelser. Det går an å lykkes på brett uten å drive radikal innovasjon. Inkrementell innovasjon der det nye produktet bygger på allerede eksisterende produkter, kan og bør flere få til. Problemet for mange bladapper har vært at de kun bygge videre på papir, og glemmer den digitale lærdommen fra weben. Det går an å optimal brukeropplevelsen til nettbrett og møte leserne i brettkonteksten, uten å miste bakkekontakten.

The secret of getting ahead is getting started

Det skal enten Agatha Christie eller Mark Twain ha sagt. Uansett hvem – et smart råd til den som vil være en del av bladbransjen også fremover. Her er tre råd basert på min erfaring:

• Sjekk ut brukerbehov og i hvilke situasjoner leserne benytter nettbrettet. Lag det de vil ha – ikke det du synes er kult.
• Lån uttrykk fra tidligere medier, men ikke utelukkende fra papir. Ta lærdom fra weben – det første digitale mediet du lærte å beherske og som leserne er vant til.
• Ta utgangspunkt i innholdet du har, og se hvordan du kan formidle det enda bedre ved å utnytte mulighetene i brettet.

Gal av internett?

Hva får personer til å lyve om eget utseende på en sjekkeside på nett, utvikle kjærlighetsforhold til andre nettpersoner selv om man er gift, eller spille seg til fant på et nettkasino? Eller oppføre seg usaklig i nettdebatter?

Skulle hatt et bilde av papirversjonen, men Kindle-versjonen får duge.

Internett i seg selv, ifølge den amerikanske psykiateren Elias Aboujaoude.

Nylig anmeldte jeg boken hans ”Virtually you. The dangerous power of the e-personality” i Tidsskrift for Den norske legeforening. I boken argumenterer han for at Internett ikke bare bringer frem det verste i folk, men kan bidra til at vi utvikler personlighetsforstyrrelser.

I hovedsak avskrev jeg boken fordi den blir for negativ og moralistisk. Klassisk teknologideterminisme på mange måter. Det er synd, for jeg tror Aboujaoude er på sporet av en forklaring på hvorfor vi ofte oppfører oss dårlig på nett.

Gjennom egen bruk av sosiale medier ser jeg daglig uttrykk for noen av tendensene som forfatteren beskriver. Diskusjonene blir mindre nyanserte, folk våger mer skjult bak pseudonym og avatarer enn de gjør i det virkelige liv. Det er heller ikke alltid det å debattere med fullt navn virker modererende. Når vi snakker med noen via nettet, tør vi si mer enn vi ville ha sagt om vi måtte se den andre personen i øynene. I nettdebatter på blogger, Twitter og i nettaviser blir skribenter ofte utsatt for usaklige personangrep, fremfor motargumenter. Vi handler kanskje uten de samme moralske imperativene som regulerer oss for øvrig. Etiske grenser utfordres.

Denne uken publiserte vi et innlegg på Tidsskriftets blogg som eksemplifiserer problemstillingen. Bjørg Bakke, leder for medisinstudentene beskriver personangrep og hets som hun er blitt utsatt for. I samme blogg inviterte Live Landmark de som forsker på kronisk utmattelsessyndrom til dialog. Mange av de som har benyttet kommentarfeltet vil heller diskutere hennes som person enn innholdet i innlegget hun skrev.

Da jeg i mai skrev et debattinnlegg i Aftenposten med oppfordring til at vi bloggere blir mer bevisste vår egen etikk – vår oppførsel på nett, ble jeg møtt med motstand. En del saklig, en del mer eller mindre ufine forsøk på å undergrave min troverdighet. Reaksjonene jeg fikk etter lederartikkelen Maktskiftet i Tidsskriftet på Twitter opplevdes likevel mye mer belastende. Jeg ble tillagt meninger og intensjoner jeg ikke hadde, og forventet å argumentere mot disse. Gjør du et Google-søk på navnet mitt nå, vil du finne mange blogger som omtaler meg lite flatterende pga. analysen jeg gjorde av medieoppmerksomhet rundt studier av kronisk utmattelsessyndrom. Flere har fortalt med via DMer på Twitter at de kvier seg for å delta i en del nettdebatter på grunn av usakligheter og ekstremt aggressive tone.

Demonene kan ta seg en pause

Noen ganger ledsages portrettintervjuer i avisene av en kurve over hvordan den som intervjues evaluerer livet sitt så langt. Skulle jeg tegnet min ville den vist en skikkelig nedtur mot 40 – som jeg blir i dag. Det siste året har vært preget av den klisjeaktige og selvopptatte 40-årskrisa. Jeg har rettet et kritisk blikk på alle sider ved meg selv, og blitt skuffet. Skikkelig skuffet. Men så kommer det til et punkt der en begynner å pleie skuffelsen som en lojal bror, slik Anne Grete Preus så vakkert synger det i «God nok som du er». Da er det godt at én ting jeg har oppnådd ved fylte 40 er å ha folk som kan fortelle meg at jeg ser meg selv i et knust speil. Og det beste er at det ikke har noe med mine prestasjoner å gjøre.

Jeg tar det som et tegn at denne sangen ble spilt på radioen i dag tidlig. I dag var den til meg.

En sang om når du ser deg selv i knuste speil,
graver opp terningen og kartet er feil,
når verden går i mot deg
er allikevel ingen så iherdige som demonene inne i en selv.

Jeg vil ikke lenger se deg der
du slåss med skygger og en spøkelseshær
for du er god nok, mer enn god nok
god nok som du er.

De selger lykke og suksess i pose og sekk,
men du oppdager fort at den emballasjen er lekk
da gjør du skuffelsen til din lojale bror og
pleier smerten tålmodig så den kan vokse seg sterk og stor.

Jeg vil ikke lenger se deg der
du slåss med skygger og en spøkelseshær
for du er god nok, mer enn god nok
god nok som du er!

- Anne Grete Preus -

Demonene kan ta seg en pause til neste runde tall.

Dobbeltmoral?

Romfolk hetset på nett, skriver Aftenposten/Oslosby. De trykker kommentarer fra nettdebatten de selv tilrettelegger for om romfolket, til spot og spe, for å vise hvor ille hetsen er blitt. De intervjuer andre kommentatorer som får kalle det for det det er ”ekstremt hat” og krigstilstander.

Hva med å se på egen rolle som fasilitatorer for disse ”debattene” og ytringene? Retorikken som omtales er ikke unik for detbatten om romfolket, selv om de ekstreme ytringene kommer tetter nå.

We gotta talk

Det var forelskelse ved første blikk da jeg i dag møtte skjenken Calia på Living. Du tror kanskje Calia er en jente, men nei – dette er en deilig maskulin rugg av en skjenk i massiv såpevasket villeik og stål. Ikke noe søt, shabby chic på meg!

Tiden er derfor dessverre kommet til å ta forvell med et av de få møblene jeg er blitt virkelig glad i. Den sorte skjenken Occa fra BoConcept. Denne har fulgt meg i hele sju år nå, har noen få riper i lakken, men er fortsatt hot! Jeg innser derfor at det vil bli for utfordrende å ha begge i hus samtidig, og er nødt til å bryte med Occa.

Du kan kjøpe Occa helt ripefri på Skeidar for 5 990 kroner eller av meg for langt under halve prisen.

- Den som er i mot, er en idiot

Den som er i mote, er en idiot og må betale bot.

Sitatet er hentet fra protesttoget ungene mine i skrivende stund holder på gangveien utenfor. (Ja, de burde har vært i seng, men det kan vi diskutere en annen gang).

I dag publiserte Aftenposten.no mitt debattinnlegg Makt uten ansvar. Det handler om at bloggen nå blitt et så etablert medium at det er på tide å diskutere et felles publiseringsetisk rammeverk.

Dessverre ble første runde med debatt på Twitter i dag ikke særlig konstruktiv.  Det kom et nyttig innspill om heller å lære unge mer om kildekritkk. Eller beskyldes jeg både for ikke å forstå og ikke å følge med i, eller kjenne til den eksisterende debatten.

Her er noen utdrag:

de som trenger #bloggplakat, forstår det ikke @StineCamilla @frjohnsen @matsbs – dessuten: hva skal være “straff” for brudd på plakaten?

— VamPus (@vampus) June 4, 2012

Og:

VI ANDRE har diskutert etikken i årevis.Må vi begynne på scratch hver gang noen får behov for å regulere? @StineCamilla Kom med noe konkret!

— VamPus (@vampus) June 4, 2012

Og:

…og tro meg, jeg kan trekke frem langt flere etiske problemstillinger enn det du har belyst. @StineCamilla

— VamPus (@vampus) June 4, 2012

Håper noen andre har lyst å kommentere, nyanser eller kritisere det jeg faktisk skriver enten her i bloggen eller på Aftenposten.no. Og synes du det er håpløst er det vel egentlig bare å forbi gå det i stillhet.

Jeg har i alle fall ikke tenkt å betale bot.

Fremtiden er nå for mediebransjen

Denne uka har jeg deltatt på News World Summit, en internasjonal redaktørkonferanse arrangert av Global Editors Network. Vi har hørt mye om brukervaner, datajournalistikk, åpne journalistikk (brukermedvirkning),visualisering og liveblogging. Hva er journalistikk, eller innhold i en tid der det meste av de raske nyhetene har flyttet seg til sosiale medier? Det kan god hende analyser gjennom grundig databasert journalistikk og visualisering i større og større grad vil være det som skiller de tradisjonelle, journalistisk baserte mediene fra de sosiale mediene.

Mange av eksemplene som ble vist på konferansen viser at norske medier snarer ligger foran en bak utviklingen i Europa (og kanskje verden) generelt. Du kan se og lese om de fleste foredragene fra konferansen på nett.

Sammenlignet med det forholdsvis dype dykket jeg tok ned i medieutviklingen gjennom flermedial ledelse-studiet ved BI i fjor, var det lite nytt å hente på konferanse om brukervaner og forretningsmodeller. Hvordan skal vi tjene penger? Skal man melke papirkua til det ytterste eller nedprioritere papir til fordel for en digital satsning?

Det konferansen aller mest har minnet meg på, er hvor fort den teknologiske utviklingen har gått. Dette kan illustreres gjennom den digitale dekningen BBC planlegger av de olympiske lekene i London. Det kommer til å skje gjennom blant annet 24 forskjellige live HD-strømmer –via både connected-TV, web, mobil og nettbrett. Brukerne ar mulighet til å kommentere og interagere med sendingene gjennom sosiale medier. Muligheten for å få innholdet tilpasset en selv – både innholds- og tidsmessig er nærmest ubegrenset! Under de olympiske lekene i Beijing for bare fire år siden, eksisterte verken nettbrett eller connected-TV. Dekningen via mobil var begrenset. Langt færre benyttet sosiale medier til selv å kommentere øvelsene.

BBC svært offensive satsning på bred utnyttelse av ny teknologi er antakelig det som vil bevarer denne sterke nyhetsmerkevaren videre.

Det er de færrest forunt å kunne utnytte teknologien med de samme budsjettene som BBC. Men ikke all utnyttelse og utforskning er ny teknologi er like kostbart. Det handler også om prioritering. Status quo er ikke en forretningsmodell for medier som ønsker en plass i fremtiden.

PS: Denne bloggposten er skrevet mens jeg venter på flyet hjem fra Paris, og er kun noen veldig kjappe tanker. Kanskje kommer jeg tilbake med flere samakebiter eller mer bearbeidede tanker.

Digitale pasienter – degraderte doktorer?

NB! Denne posten er opprinnelig publisert på Helsenorgebeta-bloggen 8. november 2011.

Det er ikke nytt at pasienter har bred tilgang på informasjon om egen sykdom og helse via nettet. Sosiale medier har også gitt oss en mulighet til globalt å utveksle erfaringer med andre i samme situasjon. Dette skjer både i egne nettsamfunn som PatientsLikeMe og i svært mange private blogger. De sosiale mediene distribuerer i større grad enn internett generelt, makten fra lege til pasient, og setter oss i stand til selv å ta mer ansvar for å finne gode måter å leve med sykdom eller behandle den på. Legens rolle som portvakt og forvalter av kunnskap om sykdom og behandling marginaliseres.

Da jeg skrev om lansering av helsenorge.no i Tidsskriftets blogg i sommer, kritiserte jeg portalen for ikke å ta inn over seg denne virkeligheten. “Ved første øyekast virker portalen overlesset med budskap om hvordan vi bør leve for å få god helse, og mindre som et sted der vi kan orientere oss om rettigheter og være involvert”, skrev jeg. Kritikken kom i lys av at pressemeldingen om lanseringen fremhevet involvering som et mål for portalen.

Problemstillingen knyttet til lege-pasientforholdet i en digital tidsalder har også tidligere vært diskutert i Tidsskriftets blogg. I posten Hvorfor helsevesenet bør bry seg om sosiale medier trekker lege og blogger Maria Gjerpe frem mulighetene sosiale medier gir for brukermedvirkning. Hun oppfordrer både helsepersonell og helsemyndigheter til å gå i dialog med brukerne i sosiale medier for å forstå mer av sykdommer og den sykes situasjon.

Fordelene ved denne utviklingen er mange, og også dokumentert i studier. Hjelp til å forstå symptomer, veiledning i hva som er den beste behandlingen gitt dine symptomer og hjelp til å velge om man skal starte på en behandling eller ikke pasienter i mellom, er noe av fordelene rapportert i en studie publisert i Journal of Medical Internet Research. Den samme studien viser at for eksempel hivpasienter har endret risikofylt adferd etter samtaler i forumet.

Jeg tror nettløsninger der pasienter og brukere involveres og møter hverandre i noen tilfeller kan fungere bedre enn holdningskampanjer og avsenderstyrt ”ovenfra og ned-informasjon” som jeg fortsatt synes tar mye plass på helsenorge.no. Dialog med andre pasienter setter den syke i stand til å ta bedre avgjørelser knyttet til eget liv, og tilfører omsorg der kanskje både familie og helsepersonell ikke strekker til. Mange pasienter som benytter sosiale medier aktivt benytter egne blogger til å løfte frem seriøs helseinformasjon. Det samme ser vi eksempel på at helsepersonell gjør for eksempel på Twitter. Ut over å være avsendere av helseinformasjon, går flere i dialog med pasienter.

Alle fordeler til tross, denne utviklingen har også noen skyggesider. Disse har jeg tidligere skrevet om i en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Allmennlege Elisabeth Swensen peker i Tidsskriftets blogg på konsekvensen utviklingen i verste fall kan ha for legene når pasienten har lest seg opp, diskutert og selv funnet løsningen på nett. «Å ta pasienten på alvor» betyr ikke at pasienten selv skal sette diagnose og forordne behandling. Det betyr i praksis å plassere legen i rollen som nyttig idiot og/eller gissel, skriver hun og argumenterer for at legen må ha rett til å praktisere faget sitt og være uenig med pasientene dersom dette er deres faglige overbevisning. Allmennlege Ottar Grimstad peker i samme post på at mens pasienten er ekspert på hva de opplever, føler og tenker er legen ekspert på medisinsk kunnskap. Forholdet må være likeverdig – pasienten skal ikke over legen, slik legen var over pasienten tidligere.

Måten sosiale medier distribuerer makt på er fascinerende, men den åpner også for at aktører med kommersielle interesser kan påvirke oss mer effektivt og subtilt enn tidligere ved selv å være aktører i nettsamfunn for pasienter.  PatientsLikeMe oppfordrer legemiddelindustrien til å benytte nettsamfunnet blant annet til å skaffe seg kunnskap om markedet og til rekruttering til kliniske studier. Grunnleggerne mener tempoet i den medisinske forskningen er for lavt, blant annet som følge av for strenge forskningsetiske krav rundt anonymisering. De oppfordrer til åpenhet om symptomer, behandling og reaksjon på behandling slik at informasjonen kan komme raskere frem til aktører i legemiddelindustrien og beslutningstakere i helsevesenet. Målet er å få ny og effektiv behandling på markedet i ekspressfart. Det finnes også eksempler på at pasienter med sjeldne diagnoser har benyttet PatientsLikeMe til å forske på alternativ behandling på eget initiativ. De synes tempo i vanlige studier blir for tregt.

Det er mange svært gode grunner til at tradisjonelle kliniske studier (legemiddelutprøvinger) tar tid. Blant disse er hensynet til personvern, pasienters medbestemmelse, åpenhet og etterprøvbarhet og streng fagfellevurdering før resultatene publiseres. Publisering i et fagfellevurdert tidsskrift er et av flere kjennetegn på helseinformasjon med god kvalitet.

Nå ser vi altså at både legens og tidsskriftenes tradisjonelle portvaktroller svekkes, samtidig som sosiale medier fjerner barrierene for direkte kontakt mellom legemiddelindustrien og pasientene. Dette er en utvikling det er all grunn til å følge med kritisk blikk fremover.

Jeg håper helsenorge.no vil fremstå mindre patriarkalsk og mer dialogvennlig enn nå, i årene fremover. Det vil også være svært viktig for dere å være åpne om kildene der har for informasjonen dere formidler – er det fagfellevurderte artikler eller politiske rapportere?

Det kan lønne seg å være kjip på nett

Dagens Næringslivs nye nettbrettversjon, tilpasset iPad, er pen, men den føyer seg like pent inn i rekken av apper nesten blottet for funksjonalitet vi er vant til fra web.

Sjefredaktør Amund Djuve sier i et intervju i egen avis, at det nye digitale formatet gir muligheter som papirutgaven ikke har. Virkelig god utnyttelse av disse må jeg lete lenge etter.

I kronikken Bretteldoradoet som uteble, publisert i Aftenposten i sommer, hevder jeg at en foreløpig laber oppslutning om medienes brettversjoner, skyldes at løsningene er for dårlig, både kommersielt og redaksjonelt. Redaksjonelt fordi nettbrettets teknologiske muligheter i liten grad utnyttes – god funksjonalitet fra web glemmes. Kommersielt fordi betalingsløsningene irriterer abonnenter. Annonsene er ofte ”papir-look alikes” og gir liten ekstraverdi til annonsørene. DN-appen bidrar til å forsterke, snarere enn å moderere denne påstanden.

Denne brettversjonen er nok et bevis på at det foreløpig ikke finnes etablerte standarder for funksjonalitet og presentasjon. I DNs app tvinges jeg til å holde brettet i vertikalt for å kunne lese artiklene. Snur jeg det horisontalt hopper jeg ut av (kon)teksten til en fullskjermvisning av bildene. Etter å ha lekt litt med appen, skjønner jeg denne logikken. Flertallet av appene jeg analyserte i oppgaven på masterprogrammet i flermedial ledelse, har valgt å gi artikkelsidene en egen layout tilpasset både horisontal og vertikal lesing. Jeg lurer på  om det er økonomiske hensyn eller tro på at dette er den beste funksjonaliteten som får DN til å velge denne løsningen.

I nyhetsartiklene kan jeg scrolle nedover i artikkelen. Dette er en av de få opplevelsene i appen som kan minne litt om web. En annen nær web-opplevelse er den dynamiske oppdateringen av børskursene. Bra, men noe annet ville vel egentlig vært for dårlig?

I lørdagsmagasinet må jeg ta stilling til nok en lesemetode. Her tvinges jeg til å skifte fra side til side, og kan ikke scrolle slik som i dagsavisen. Å måtte bla som i en bok for å komme videre i teksten, er kjent nettbrettlogikk, men at jeg må bla vertikalt er en ny, og ikke utelukkende positiv vri for meg.

Jeg opplever det som letter å navigere i selve appen enn i hver enkelt utgave. Ved å klikke nede i skjermbildet kan en få frem innholdsfortegnelsen. Denne viser små bilder av sidene og titler som er kuttet for tidlig til at de kan forstås. Her setter den vertikale sideutformingen en tydelige begrensning for brukervennligheten.

Brettutgaven mangler funksjonalitet for deling i sosiale medier. Kanskje ikke så uventet, tatt i betraktning at DN vel er den kjipeste nettavisen i klassen med tanke på å tilgjengeliggjøre innholdet. Personlig blir jeg ganske utilpass over å være hensatt til den passive mottakerrollen igjen. Andre synes kanskje det gir ro?

Både forsiden og de aller fleste annonsene i brettversjonen henter uttrykket sitt fra papir. Med noen hederlige unntak, er det lite bruk av både hypertekst og multimedialitet i DN-appen. Dette stemmer overens med funnene i analysen jeg gjorde i forbindelse med oppgaven min.

DN har i likhet med Aftenposten valgt å tilby eksisterende abonnenter å betale ekstra for iPad-versjonen. For en tilleggsavgift på 99 kroner i måneden får du tilgang til innholdsmessig det samme produktet som du allerede har betalt for. Selv fremstiller de dette som raust. Kanskje er andelen digitale trendsettende eller reisende DN-abonnenter stor nok til at det kan bli penger av dette? Jeg tviler.

For meg som ikke allerede abonnerer er prismodellen mer akseptabel. 21 kroner for en enkelt brettutgave eller 249 kroner i måneden. Selv om DN kan spare kostnader knyttet til trykk og distribusjon når et tilstrekkelig antall velger brettversjonen fremfor papir, er prisen tilnærmet lik det papirutgaven koster i løssalg. Det er et smart trekk av DN tidlig å signalisere at prisen på produktet er knyttet til innholdet mer enn produksjonskostnadene.

En utbredt måte å ta brodden av kritikere på er å si at produktet skal utvikle seg videre. DN-redaktør Djuve er intet unntak, og selvsagt har han rett. Mediene og teknologien vil stadig utvikle seg videre. DN velger å være deltakere snarere enn tilskuere, og det skal de ha honnør for. Erfaring gir læring og forsprang på andre når flere enn de digitale trendsetterne vil lese avisen på nettbrett. Innholdet, og at den nye appen gjør det så enkelt for meg å kjøpe DN når jeg vil, er nok til at jeg kommer til å benytte den fremover. Den er tross alt et mye bedre alternativ en DN.no.

Det kan fort vise seg at det lønner seg å være kjip på nett.